I trappa til fru Berg

Per Johan Isdahl ble født i 1946 på Orkanger. Som etterkrigsbarn fikk han ta del i det som ble fortalt, og alt som ble fortiet om krigen, dens redsler, helter og forbrytere.

Isdahl er utdannet klinisk psykolog og er i dag bosatt i Oslo. Der har han hatt ledende stillinger på de store psykiatriske sykehusene. Han var sentral i arbeidet med å etablere regionavdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål sykehus, der han også har vært sjef. Han har utdanning i helseplanlegging ved London School of Economics og studert kriminologi ved universitetet i Oslo. Isdahl har dessuten lært psykologisk behandling ved William Alason White Institute for psykoanalyse og psykoterapi i New York og pedagogiske hjelpemetoder ved autisme i North Carolina.

De siste 10 årene har han i perioder deltatt i utdanning av helsepersonell for arbeid med mentale lidelser i Folkerepublikken Kina. Per Johan Isdahl er egentlig pensjonist, men driver i dag en liten praksis i Oslo. Oppveksten på Orkanger har preget hans liv, og han har mange minner om hvordan det var å vokse opp i enkle kår i etterkrigstidas Norge.

21. november 2017 var det en minnemarkering i Orkdal kulturhus. Der ble det markert at det var 100 år siden offiseren og flyveren Rolf Arne Berg ble født i Kåresgata 32 på Orkanger. Berg ble skutt ned og drept i et flytokt over Nederland 3. februar 1945. I forbindelse med markeringen framførte Per Johan Isdahl sine barndomsminner om krigshelten fra nabolaget. I morgen, 8. mai 2021, er det 76 år siden freden kom til Norge. Derfor deler vi Isdahls minner, i historien han har kalt «I trappa til fru Berg».

Per Johan Isdahl. Foto: Psykologen.no

Som guttunge hadde jeg serieblader i skuffa på kjøkkenbordet. Plassen min var i kroken mot vinduet og foran oppvaskbenken. «Luftens helter» var på vennedeling. Bladet ble lest med stort alvor. Vi var flere venner som lekte krig og kunne navnet på mange slag og ikke bare «Battle of Britain.»  Ikke rart at krigen var overalt, enda det var fred, slik som de voksne kunne gjenta samme fortellingene om det som hadde skjedd dem selv eller andre de visste om. Ryktene levde videre.

Den andre verdenskrig skjedde mest i andre land, men jeg visste at mora mi savnet det gamle Steinkjer, som ble bombet med fly fra Værnes. Vi kjente noen idrettsfolk som hadde kriget på ordentlig på Hegra festning. Krigene ville nok bli vunnet av de allierte i all framtid. Motet skortet det ikke på, slik krigen ble fortalt.

Etter hvert ble krigen for Ørbyggen tydeligere også for oss som vokste til.  Når folk drakk karsk og vi spurte om ting som nok var kompliserte, sa naboen: Hold kjeft og hør etter! Slikt blir det mange tanker av. Det ble mange helter etter hvert som fortjente å bli husket.

Onkel Ole på Løkken hadde sittet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og sa ikke noe til oss unger i familien om det. Men han og tante Ingeborg forklarte meg hvor fint et samvirkelag kunne være. Bestemor Kristiane var telefondame på sentralen til Salvesen og Thams, og bak henne stod vernemakten med oppladde bajonetter. Men, det hindret ikke sabotasjeaksjoner på banen. Broren hennes, Laurenzius på Lillegården, viste oss gutter kulen i hodet han fikk da Øragutten Deinboll slo han bevisstløs før de sprengte Bårdshaugomformeren i filler.

Bestemor Ida og tante Hanny passet på å gi mat til de russiske krigsfangene som så sitt snitt til å plukke med seg fisk og poteter når de gikk fra slavejobben til brakkene om kvelden. Pappa Odd var en upålitelig svovelprodusent på Høyspenten på Thamshavn. Han hevdet på kontrollspørsmål at regnvær laget uren svovel. Rart å være fredsbarn når krigen fortsatte i så mange fortellinger. Flere venner mente at det kunne finnes våpen om vi gravde dypt nok borte på grusvaskeanlegget i Moan. Vi gutter laget vår egen utgave av krigen i dens ruiner.

Over skjenken i stua hang det et fotografi.  Jeg sitter i matrosdress med båtlue på hodet. Det var nok tatt en maidag med godt vær. Statuen foran kirka var satt opp for å minnes de falne: Per Kielland, Per Kringstad, Karl Rein, Hans Olav Forvik, Martin Strandly, Nils Konrad Wormdal, Lars Kufaas, Kjell Kvarsnes, Einar Larsen, Leopold Levin, Sverre O. Selbo, Harald Ømann, Peter Deinboll og Rolf Arne Berg.

Folk sa ikke så mye om dem som gutteører klarte å fange opp. Det var mange som kjente dem før krigen og lette etter ord når en sa noe til minne om de falne. Rolf Arne Berg – RAB - stod det på Spitfireflyet hans. Jeg så bilde av heltens fly første gang bare et sekund eller så. Onkel Jostein hadde et blad om flyvåpenet under krigen, men det var uoppnåelig fordi det gikk til låns mellom voksne jeg ikke kjente. Mora mi, Ragna, syntes det ikke var noe å mase med, ikke Odd heller: Mora til flygeren bodde i Willmannsveien så det var vel bare å spørre henne om sønnen hennes hvis det var noe jeg ville vite?

Jeg var for sjenert. Mistet en stund interessen for de døde. Folk bar et sort bånd den gangen for å si i fra at de sørget der de ventet i brødkø hos baker Rostad, som hadde vært i fangeleir. Da farmor Ida døde gjorde det stort inntrykk da faren min gråt ved kista der den stod hjemme hos Eilertsen, hvor hun og tante Hanny hadde losji. Særlig skummelt var det å gå i lag med de svartkledde voksne etter den svarte kistevogna trukket av den kommunale hesten. Det skjedde taust med pastor Olsen foran lasset med farmor og mange blomsterkranser.

Jeg kjente flere gamle folk i Utian som døde på samme tid som Ida. De var snille folk som fikk meg til å drikke kaffe med salt, mens faren min hogg ved for dem. Sykdom og død ble etterhvert mer virkelig. Da Odd fikk ødelagt ryggen og ble sengeliggende fikk vi dårligere råd. Jeg var redd for at han skulle dø. Foreldrene mine var nøkterne realister med godt humør, med eller uten sykdom. Det en ikke kunne gjøre noe med, var det ikke noe å klage over. Jeg skjønte at jeg ikke ville bli noen idrettsgutt, at det kostet for mye å være med i guttemusikken og at vi måtte betale for at halvbroren min Kjell skulle ha det bra hos besteforeldrene sine. Han var ikke som vennene mine interessert i krigen og ti år eldre.

Mormor Kristiane flyttet ut fra oss og til pensjonistboligen utpå mælen. Det var triste dager med nye tanker om livet som ikke ville vare evig. Jeg vokste og når jeg gikk ærend hos Sivertsen med huskelapper skrevet av mormor, var fru Berg der. Jeg kunne si god dag. Vinter var det, og jeg husker godt lyden av folk som stampet snøen av seg ute på trappa til butikken med det skjeve gulvet. Det ble vått og glatt innenfor døra. Jeg hjalp henne med sparken for den var tung. Hun handlet hos Jensen. Hun virket så rolig der inne bak skinnkrage og pelshatt og snakket om «Orkanger vel.» Vårslapset kom og jeg husker jeg syklet rundt hjørnet ut fra Søster Signes vei i full fart på vei til Moan. Der stod fruene Næss, Øberg og Berg midt i veien og spekulerte over en død katt. Katta var ukjent. Jeg spurte fru Berg om jeg kunne få se på fly-tingene til Rolf Arne.

Anna Berg bevegde seg stille og høytidelig. Medaljene var viktige og ble satt forsiktig tilbake. Hun tok fram en stor eske full av filmnegativer og fotografier. Jeg satt i trappa i timevis med flygerheltens egen eske på fanget. Hun skulle vaske, så det var fint å sitte der og ikke være i veien. Jeg satte eska tilbake på trappetrinnet. Fru Berg sa at jeg kunne komme tilbake en annen gang. Leif Erling og Erik mente at jeg skulle spørre pent om jeg fikk låne negativene så skulle vi kunne ta kopier. Hobbyfotografen Erik stod klar. Var vi utålmodige, selv om vi kom offiseren og krigerhelten nær?

Bildecollage: Allsidig design

Neste gang ble annerledes. Hun fortalte om sønnen som likte å hoppe i Ulvåsen og om alt hun hadde fått vite etter at han var forsvunnet der nede i Holland. Hun snakket til meg som en voksen som betydde noe, en som ville vite og vitne om det verste i hennes liv. Hun kunne ikke vite om sønnen ville bli glemt, kongens og kronprinsens takk til tross.

Vi guttene i nabolaget var vitner til en soldatmors sorg. Vi så ikke for oss at det levde millioner som Anna Berg. Jeg satt ved salongbordet i sofaen og hørte på noe jeg ikke forstod med tanken, men følte med i det som lå i stemningene hennes etter som de endret seg. Jeg lyttet for første gang som fremmed til en annens sorg og smerte. Kjente hun sin voksne sønn som var en utholdende krigsflyger? Mine foreldre kjente heller ikke alle mine tanker. Fredsbarnet skjønte brått at krigens ofre også var enkeltmennesker med foreldre, samtidig som de var fjerne modige menn med handlingsberedskap og praktisk klokskap i luftkrigens farligste situasjoner. En for alle, alle for en.

Hun stoppet meg foran Todal noen år senere og ba meg hente to bilder av Rolf Arne som hun hadde lagt fram. Det gjorde jeg. Han står foran flyet og ser ut langs rullebanen, som om han er overrasket over å ha landet i god behold. På det andre bildet er det debrifing etter tokt. Han hadde hansker på. Jeg oppfattet det som han hadde slåsshansker mot Luftwaffe. Hun hadde familiebesøk og var ikke lenger så trist i øynene.

Spitfireflyet lå i et hjørne av hangaren. Vingen lå ved siden av flykroppen. Det stod en blå og gul Fairchild Cornell litt lengre bort. Min venn Ola og jeg skiftet på å sitte i cockpiten. Det luktet parkert flymaskin med død motor. Slitt gummi, litt eim av bensin og mye støv. Kruttlukt? Metall og spent duk vet jeg ikke om jeg luktet. Offiserfaren til Ola ropte på oss.  Motvillig forlot vi det demonterte jagerflyet i hangarens halvmørke. Vi hadde rørt ved et våpen som dyrkes som del av krigspropagandaens varige minner om en seier.

For å minnes Otto Nielsen i radioen: He is dead but will not lie down. Sant som det er sagt.

Vi løp ut i vårsola langs med de gule treningsflyene foran de store hangarene på Værnes. Jeg ønsket å komme på vingene. Lærerinna, fru Myrinn, hadde fortalt oss om Ikaros. Da fulgte vi med i timen. Var det tema valgt av en klok lærer som advarsel mot å hige etter flygervingen?